En sommerdag er det en liten lyshåret gutt på seks år ute i gata og tester ut den nye sykkelen sin. Den er utrolig stilig. På hodet har han en splitter ny sykkelhjelm.

Han håper sykkelen skal hjelpe ham med å få seg venner.

Det kommer noen andre gutter bortover. De er tydelig imponerte over sykkelen.

De sier noe til den lyshårede gutten. Noe sånt som; «Vil du være med og leke?»

Men gutten svarer ikke. Han kan ikke svare. For han forstår ikke hva de sier. Gutten har nemlig nylig flyttet til Norge fra Hviterussland.

De andre guttene ser på ham. Guttene kjører noen runder rundt ham, og stiller flere spørsmål. Det er tydelig at de ikke får noe svar fra gutten med den kule tohjulingen.

De ser på hverandre.

Så rister de på hodet og sykler av gårde.

Slik husker Alexander Rybak en av sine første dager i sitt nye land.

– Da så jeg på mamma. Hun gråt. Og jeg gråt også litt. Fra den dagen av bestemte jeg meg for at jeg skulle lære meg språket så fort som mulig, forteller Rybak.

– Folk sier at vi hele tiden vil andre skal like oss. Men jeg tror ikke på det. Det er ikke så mye at en person tenker; lik meg, lik meg. Jeg tror heller at en person går på gata og tenker vær så snill å

For å bli sett måtte han jobbe hardt. Uten oppmuntring ville det ikke vært mulig.

Første skritt var å lære seg norsk, noe han ikke brukte lang tid på. Snart snakket han språket flytende.

Men det var ikke så lett å finne noe å snakke med de andre barna om. Når de dro på fotballtrening, så hadde Alexander fiolinøving.

Han hadde masse å si om fiolin.

– Det var bare det at det ikke var noen som ville høre om det, forteller Rybak.

Når man brenner for noe, og har lyst til å fortelle om det, men ingen vil høre, føler man seg nedslått og annerledes. Enda verre føles det for et barn.

Alexander kom gråtende hjem til sine foreldre. Førsteklassingen var fortvilet. Han hadde allerede øvd på fiolin i et par år, og ville villig dele fiolinens verden. Men de andre barna ville snakke om Mini-Jakobsen eller andre fotball- og sportshelter.

Fiolin var ikke musikk. Michael Jackson var musikk.

– Så jeg sa til pappa, hva er egentlig vitsen i at jeg går hjem og øver når det er ingen som er interessert?

Faren svarte: «Du må bare stole på deg selv og stole på musikken. Istedenfor å prøve å bevise det, så må du heller bare vise dem hva du holder på med.»

Åtte år gamle Alexander Rybak er nervøs. Den store dagen er kommet. Timevis med fiolinøving har gått med. Til tross for nervøsiteten er han likevel ganske sikker. Dette kan han.

Skoleavslutningskonserten kan begynne.

Alexander overbeviser. Han spiller som en helt. De andre ungene blir imponerte, og endelig skjønner de hva det er han har forsøkt å snakke med dem om.

Plutselig er han helt unik i klassen. Han blir sett.

– Det var veldig deilig å endelig bli hørt. Det er nok det viktigste vi opplever i livet. Bli sett og bli forstått. Men før det, før vi blir sett og forstått, så må vi ha inspirasjon.

Den inspirasjonen fikk han av sin far.

– Faren min sa: «Vet du hva, nå må du bare ha tålmodighet. Is i magen og du må stole på det du har, som ingen andre har. Du må stole på talentet ditt for fiolin og piano.»

Alexander mener han kan takke sine foreldre for at han er der han er i dag. De oppmuntret ham, og sørget for at han aldri ga opp.

Også nå i nyere tid har Alexander lagt seg i hard trening. Denne gangen skal han ikke vise hvor mye han kan med noe som er velkjent for han, slik fiolinen er. Han har prøvd seg på noe som er helt ukjent for ham. Samisk joik.

I løpet av sesong 2 av TV-serien «Muitte mu» ønsker han å lage en joik som skal gi til andre det han selv fikk av sine foreldre.

– Når jeg føler meg nedfor, så hører jeg en melodi inne i meg. Denne melodien er en joik. Vi må ha en oppmuntring, og jeg håper at denne joiken vil bli en aldri så liten oppmuntring da, sier Alexander Rybak.

«Muitte Mu – Husk meg» er en underholdningsserie der seks etablerte artister skal lære seg å joike på tre dager. Sammen med en mentor komponerer de en joik til en person som står artisten nær.

Første artist ut er Alexander Rybak.

Den som skal hjelpe Rybak med å få joikens verden til å åpne seg er Frode Fjellheim.

Fjellheim har pondus innen både samisk og internasjonal musikk.

– Jeg må gi Alexander så mye joikeballast som mulig, og lokke fram ett eller annet uttrykk som er i en sånn joikeverden da. Hva han gjør med det siden, det tror jeg nesten må bli opp til ham, sier Fjellheim.

Den samiske joikeren og den hviterussiske fiolinisten har fått god kontakt med hverandre. Frode kjenner seg igjen i deler av historien til Alexander Rybak.

– Alexander kommer til Norge og begynner på skolen. Han spiller klassisk musikk og kan mye. Der opplever han kanskje å bli litt alene med kunnskapen sin. Han blir ikke helt anerkjent av sine medelever. Jeg kan helt sikkert finne eksempler på lignende ting i min egen bakgrunn, sier Fjellheim.

Rybak og Fjellheim har flere vennlige diskusjoner omkring hvorvidt det Alexander lager er en joik eller ikke.

– Dette er jo vakkert og fint, men det er jo ikke joik, sier Fjellheim til Rybak.

Alexander ser både overrasket og kanskje litt frustrert ut.

– Å?

Frode demonstrerer hvordan en joik fungerer. Han joiker ulven, en dyp og vill joik.

– Her har du kommet med ferdige akkorder, slik man gjør når man lager popmusikk. Du bør prøve å ta den joiken du fortalte meg om som utgangspunkt. Den som kommer innenfra, forklarer Fjellheim.

Knallhard jobbing er noe som kjennetegner Alexander. Dagen går til å øve sammen med Frode. Mens natten går til å jobbe med joiken og joikestemmen.

– Alexander ønsker på en måte å lage en slags ultimat joik som skal løfte mennesker opp av ensomhet. Veldig fin tanke, samtidig som at det blir litt ambisiøst og kanskje er det litt derfor også jeg prøver å være litt streng, sier Fjellheim.

Og etter å ha lagt bak seg popmusikk-måten å lage en sang på, så mener joikementoren at Rybak begynner å nærme seg noe.

For snart er det premiere på sesong 2 «Muitte mu», der han er hovedpersonen i første episode som er tilgjengelig på nett fra 10.11.2018. Muitte mu er nordsamisk for husk meg. Og joiken har han ikke glemt.

– Nå har jeg levd med viten om denne joiken i over ett år, og selvfølgelig er jeg supernervøs og veldig spent på hvordan den blir mottatt. Ikke minst om budskapet vil nå ut. Og ekstra hyggelig er det jo om de i nord vil like musikken, siden det er den ville naturen som inspirerte meg, sier Rybak.

Joik har en tendens til å skape kraftige følelser i folk. Da årets Stjernekamp vinner Ella Marie Hætta Isaksen joiket foran hele Norge i beste sendetid var det mange tårer som ble felt.

Samme skjedde da Rybaks favorittjoiker Jon Henrik Fjällgren vant Talang Sverige, uten å skjønne hva som ble sunget felte dommerne flere tårer. Hva er det som gjør at joiken berører så sterkt? Kanskje den tar mennesker nærmere naturen, det ekte i mennesker.

Med joiken sin håper Alexander Rybak også å vekke følelser. Følelsen av å bli sett og føle seg litt bedre når man er nede.

– Jeg husker at jeg alltid hatet å se barn bli mobbet, særlig de som var født annerledes enn andre. Den verste måten å bli mobbet på, er å sakte, men sikkert bli fryst ut. Det unner jeg ingen, da det er en forferdelig følelse, sier han.

Selv opplevde han å bli behandlet som et objekt som skulle studeres. De hvisket og tisket om ham, fordi han kom fra et annet land, fordi han spilte fiolin i stedet for fotball.

– Men de skulle for Guds skyld ikke si et eneste ord til meg. Det er først og fremst veldig forvirrende for et barn å oppleve sånt, og da er ikke frustrasjonen og depresjonen langt unna.

Gode øyeblikk var det også. Alle de gangene han ble invitert av andre barna til å leke med dem i friminuttene glemmer Alexander aldri.

– Det var ikke de mest populære kidsa på skolen, men de var de snilleste.

Nå er Alexander Rybak en av de aller mest populære kidsa i hele Norge, men han har ikke glemt hvor han kommer ifra. Han har heller ikke glemt dem, som han nå vil gi en av de største gavene som kan gis i samisk kultur, nemlig deres egen joik.

– Det er en veldig fin låt. Også har du akkurat så mye joik og elementer av joik at den får en naturlig og fin plass. Du bruker joikestemmen på en måte som gjør at den kommer innenfra og jeg synes det funker, sier joikementor Frode til Alexander.

Da må det jo være lov å spørre: Er joik noe Alexander Rybak vil prøve seg på flere ganger?

– Det er definitivt en sjanger jeg vil høre på masse i fremtiden! Men neste målet må jo være å bli invitert på en joik som fiolinist, av en stor samisk artist. Det ville vært en «dream come true»!