Anmeldelse av Alexander Rybaks musikal TROLLE – Fædrelandsvennen 28.11

Magisk eventyrteater med magisk fele.

Kilden teaters forestilling «Trolle og den magiske fela» fikk velfortjent en jublende mottakelse på premieren torsdag kveld.

Av Emil Otto Syvertsen. Foto: Dag Jenssen
Publisert: 28. nov. 2019 23:41
fvn.no (Fædrelandsvennen)

» Min medarbeider i anmelderfaget er nå blitt sju år og har etter hvert en god del erfaring med barne- og familieteater. Han var ikke i tvil. Denne forestillingen skulle ha seks på terningen. «
– Emil Otto Syvertsen

Helt og heltinne, Alexander Rybak og Ingeborg Walther, begynner å kjenne på verdien av det gode vennskapet selv om han er troll og hun er menneske. FOTO: Dag Jenssen

Min medarbeider i anmelderfaget er nå blitt sju år og har etter hvert en god del erfaring med barne- og familieteater. Han var ikke i tvil. Denne forestillingen skulle ha seks på terningen. Når bestefaren prøvde å antyde noe som kunne vært svakheter, var han dypt uenig. Ikke var den for lang selv om den varte i to og en drøy halvtime.

Ikke bannet de, men sa Fy Fela i stedet for noe annet. Hulderkongen i Stig-Werner Moes skikkelse var støgg og fæl, og ikke så lite morsom. Sjuåringen var i det hele tatt strålende fornøyd etter premieren på årets familieforestilling i Kilden.

Hulderkongen – i Stig-Werner Moes skikkelse – kommer først i akten etter pause, men kommer til gjengjeld nokså ettertrykkelig og tilfører forestillingen elementer av både voksen og barnlig humor.

Hulderkongen – i Stig-Werner Moes skikkelse – kommer først i akten etter pause, men kommer til gjengjeld nokså ettertrykkelig og tilfører forestillingen elementer av både voksen og barnlig humor.
Foto Dag Jenssen

Det blir feil å kalle det en advents- eller juleforestilling. Til det befinner den seg alt for langt inne i den norske eventyrskogen. Her er tusser og troll, huldrer og hulderkonge, og så altså denne sjarmerende hovedfiguren Trolle som er bedre enn Per Spellmann til å spille fele.

Og når sant skal sies, så opplever jeg det som ganske befriende at en førjulsforestilling for en gangs skyld kan la jula være i fred og heller gi en annen vinkling på det som jo også er julens budskap: At vi alle er verdifulle. At vi ikke skal bygge murer. At vi ikke skal stenge oss inne, eller noen andre ute. At vennskap og kjærlighet er det vakreste vi mennesker har og at vi bare må åpne øynene og se vår neste.

Noen brenner det de ikke liker. Her er det «ordføreren» (Teodor Janson) som får satt fyr på Trolles hus i skogen. Foto Dag Jenssen

Forfatter, komponist, skuespiller og sanger Alexander Rybak har sammen med regissør og manusmedforfatter Jostein Kirkeby-Garstad skapt en ytterst sympatisk forestilling. Kildens verksteder har gjort sitt ytterste for å gi musikalen teatermagi så det holder. Kostymer, scenografi, lys og lyd – alt sammen er påkostet og imponerende, og hele forestillingen glir lett og elegant fra scene til scene med frapperende virkninger, et par ganger nesten sjokkerende. Dermed sagt at det kanskje ikke er en forestilling jeg ville ta treåringen med på? Kanskje en grense på fem-seks er passende.

Multikunstneren Alexander Rybak må berømmes både for å ha skapt fortellingen om Trolle, og å gjøre en fremragende hovedrolle i den samme forestillingen. Foto Dag Jenssen

Handlingen er ikke helt som i folkeeventyrene. Heltinnen er datter til en ordfører. Helten, Trolle, er et ensomt lite troll i en skog hvor han alltid har vært alene. De to møtes og blir venner. Men hele miljøet rundt ordførerens datter er livredde for dette fremmede som kan fortrolle menneskene. Derfor bygges gjerder og murer og stengsler. Hatet kulminerer i at man setter fyr på Trolles hus i skogen. Skogen er farlig. Bare innenfor gjerdene er menneskene trygge. Parallellene er så åpenbare at en behøver ikke peke på dem.

Hulderkongen skal ha sin n’te kone, og velger seg ordførerens datter. Men hun reddes selvsagt til slutt av vesle Trolle, og alt blir herlighet og glede. Det merkverdige er at denne gleden til slutt ikke er sukkersøt, sentimental eller påklistra. Den er ektefølt. Det er en herlig og nødvendig slutt som åpner for aksept og vidsyn, for mangfold og toleranse, for vennskap og kjærlighet over grenser.

Alexander Rybaks musikk er medrivende og lett å synge med på. Noen melodier sitter i øret allerede etter første gangs opplevelse. Selv spiller han fele så det holder. Og synger som en musikalsanger. Og i Ingerborg Walthers rollefigur Alva har han en verdig medspiller. Hele ensemblet, ikke minst en gruppe dansende huldrer og medvirkende barn, gjør fine innsatser og sørger for en forestilling som vil gli inn i rekken av de beste vi har hatt i Kilden siden starten.

Skjønnheten og udyret – her ungjenta Alva og hulderkongen – like før det ser ut som alt skal gå galt. Men det ordner seg. Foto Dag Jenssen