Her startet eventyret

Alexander var «konge» ved pianoet. Han elsket det. Men det ble «krig» da foreldrene ville at han også skulle prøve fiolin, minnes mormoren.

 Tekst til bildet: Han er tre år og skal spise lunsj ved familiens landsted. To år senere flytter Alexander Rybak og har ikke vært i Hviterussland siden. VG Fredag har møtt noen av dem som
betydde mest for «Sasha».

Kilde: VG Fredag, paperutgave, publisert 15.5.2009. Funnet av TessaLa, 

Sasha likner på meg, gjør han ikke?

Bestemor Zinaida spør stolt og viser fram flotte svart-hvitt-bilder fra Alexander Rybaks barndom i Minsk på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet.

Mange av dem er fra datsjaen – sommerstedet som i dag ligger på russisk side av grensen – men enda flere er fra Gorkij-parken, midt i sentrum av den hviterussiske hovedstaden.

Her, i parken, går vi sammen med den norske Melodi Grand Prix-deltagerens vakre mormor. Visst har Alexander Rybak mange trekk etter henne.

For Zinaida Jegorovna er han bare Sasha, kallenavnet for Alexander. Hun er en særdeles lettbent 77-åring med hukommelse som en elefant.

Som så mange andre «babushki» (bestemødre) tok hun seg mye av barnebarna, og ikke minst Alexander, som var bare ett år gammel da Zinaida pensjonerte seg fra lærerjobben, ved fylte 55 år, som var regelen i det gamle Sovjetunionen og som det fortsatt er i dagens Hviterussland, i hvert fall så lenge vi snakker om kvinner. Menn må jobbe fem år lengre.

– Sasha vokste nærmest opp her i parken. Først lå han i vognen, deretter løp han rundt. Jeg husker at det var vanskelig å få ham til å sove den første tiden. Han gråt veldig mye. Men hvis vi tok ham med i barnevognen i parken, så sovnet han mens vi trillet.

Alexander har ikke vært i Hviterussland siden familien flyttet for 17 år siden, men selv er Zinaida i Norge hvert eneste år og har fulgt barnebarnets oppvekst på nært hold.

Hun gleder seg voldsomt til Melodi Grand Prix-finalen fra Moskva.

– Tror du han kan vinne?

– Objektivt sett så tror jeg det. Men det er mye taktikkeri i stemmegivningen, er det ikke?

Zinaida Jegorovna vet i hvert fall hvem hun skal stemme på. Hun minnes da Alexander skrev sine første melodier, da han var bare fire-fem år gammel.

– Han ba meg tegne noteark til ham. Alexander satt ved pianoet. Utenfor var det vår, og vi kunne høre vanndråpene falle. Det inspirerte ham til musikken.

– Senere, da moren kom hjem fra jobben, ville Alexander høre hva hun syntes om «komposisjonen» hans. Hun roste ham. Da ble Alexander veldig glad. Også i dag spør han moren til råds når han skriver musikk. «Synes du det er best slik eller slik», spør han. Natasha svarer sjelden direkte. De diskuterer seg fram til hva som er best.

Mormor erindrer at Alexander reagerte på musikk allerede før han kunne gå. Med en mor som pianist og far som fiolinist fikk han musikken inn med morsmelken.

– Alexander var «konge» ved pianoet. Han elsket det. Men det ble «krig» da foreldrene ville at han også skulle prøve fiolin, minnes mormoren.

– Han gråt sine modige tårer. Han syntes det var fryktelig vanskelig å finne tonene på en fiolin…

I morgen spiller Alexander Rybak fiolin under finalen i Melodi Grand Prix i Moskva.

– Hvis du skal bli fiolinist, må du løse koden. Det gjorde Alexander raskt, sier Lev Kuleshov.

Han er 74 år og har jobbet 40 av disse årene på musikkskolen i sentrum av Minsk. Det har vært mange elever på denne tiden, men han husker godt unge Rybak.

– Alexander hadde ikke engang begynt på skolen. Men jeg skjønte at det var noe spesielt med ham. Han hadde øre for musikken, han hadde rytmen. Jeg synes oppriktig det var synd da han sluttet på skolen for å flytte til Norge, sier Kuleshov.

Han er i gang med to elever når vi er på besøk, Rada på 11 og Tikhon på 10.

– Elevene holder meg ung, fastslår Alexanders første fiolinlærer.

Vi tar fram pc-en og spiller av «Fairytale» for ham. Kuleshov beveger seg rytmisk etter musikken og er veldig fornøyd med at Alexander spiller fiolin. Han sier det ikke, men det er tydelig at Grand Prix-musikk ikke er helt hans stil. Likevel utbryter han fornøyd: – Molodets!

Det betyr noe sånt som «flinking».

Jelena Soboleva kommer flagrende inn fra Frihetsplassen og inn på musikkskolen. En ferm, hjertelig og varm kvinne. Hun var Alexander Rybaks første musikklærer – hvis vi ser bort fra mamma Natasja og pappa Igor. Jelena hadde faktisk også mamma som elev i sin tid.

Nei, hun har ikke hørt at Alexander Rybak har vunnet den norske finalen og skal delta i Melodi Grand Prix.

– Så hyggelig. Jeg skjønte at det ville bli noe spesielt ut av ham, sier hun med en skjelvende stemme, tydelig mistilpass ved å være intervjuobjekt.

Alexander Rybak lærte å spille piano hos Jelena i et drøyt halvår, mens familien ventet på tillatelse til å flytte.

– Jeg husker jeg sa til moren at de måtte fortsette undervisningen når de kom til Norge. Han hadde jo et helt spesielt musikkøre. Dessuten var han veldig ivrig. Når pianotimen var over, sa han alltid «allerede nå?».

– Det er sjelden at jeg har en så begavet elev. Jeg så med en gang at han ville ha en stor fremtid i musikken, sier Soboleva – og unnskylder at hun må ta seg av ti år gamle Karina og hennes tolkning av Chopins «Nocturne».

Sammen med bestemor tar vi bussen rundt i sentrum av Minsk.

– Her kom Alexander til verden, viser Zinaida Jegorovna, og peker mot bygget som den gang var «fødehjem nummer en» i hovedstaden Minsk i sovjetrepublikken Hviterussland.

Da Alexander Rybak ble født i mai 1986, hadde det gått omtrent to uker siden de mistet kontrollen over atomkraftverket i Tsjernobyl. Vindforholdene gjorde at Hviterussland ble hardest rammet av alle.

– Men det visste vi ingenting om. Myndighetene i Sovjetunionen skjulte alt for oss. Partitoppen tok med seg familien sin og rømte til Moskva, fordi det var aller mest radioaktivitet her. Men det fortalte de ikke til oss.

Bestemor beklager seg over at dagens unge i Hviterussland ikke får like mange barn som tidligere.

– Før tenkte vi at et liv uten barn ikke var noe verdt. Nå tenker de mer på seg selv.

Ved inngang 1 i Koslovo-gaten nummer ni treffer vi Olga (22). Hun har aldri hørt om Alexander Rybak.

– Du verden, har en slik kjendis bodd i huset der jeg bor? Jeg skal selvfølgelig heie på ham under Melodi Grand Prix, sier Olga.

I en særdeles beskjeden leilighet her tilbrakte Alexander Rybak sine første år. På ett rom bodde mamma Natasha, pappa Igor og lille Sasha – og til dels også farmor. På russisk kalles det en «kommunalka», en leilighet der to familier må dele både kjøkken og bad.

– Det var ingen luksus, konstaterer bestemor Zinaida tørt.

Hun likte å ta med seg sin Sasja over til den andre siden av gaten, til kinoen Mir – et ord som kan bety både verden og fred. Zinaida peker også på en butikk i den andre retningen:

– Jeg husker en gang at jeg ville gå inn der alene, men Sasha sa «ikke etterlat meg her på gaten, noen kan stjele meg».

Med norsk uttale, med trykk på første stavelse, høres Rybak ut som et sted der ingen skulle tru at nokon kunne bu, og familien på Nesodden har for lengst gitt opp å lære nordmenn å si navnet deres riktig, med trykk på andre stavelse. Da betyr ordet «fisker».

Minsk lå fullstendig i ruiner i 1945. Hver fjerde hviterusser hadde mistet livet. Krigen vekker derfor fortsatt sterke følelser her. Sist lørdag feiret de nok en gang seieren over Nazi-Tyskland 9 mai.

Alexander Rybaks bestefar, Valentin, var lege i den røde arme, og i flere år på 1960-tallet var han stasjonert i DDR. Norges håp i Moskva var glad i morfar og elsket å løpe i Gorkij-parken med ham. Dessverre døde Valentin ikke lenge etter at han var på besøk hos Alexander og de andre på Nesodden midt på 1990-tallet.

Dagens Hviterussland regnes av mange som Europas eneste gjenværende diktatur. Aleksandr Lukasjenko overtok som president like etter at familien Rybak hadde forlatt den nye nasjonen, etter Sovjetunionens sammenbrudd.

I Lukasjenkos rike er fortsatt mye som i sovjettiden. På den sentrale plassen i Minsk står Lenin stadig trygt på en gigantisk sokkel og noen hundre meter bortenfor er det et minnesmerke for Felix Dzerzhinsky, den fryktede grunnleggeren av KGB (i motsetning til i Moskva, der Dzerzhinsky-statuen foran KGB-hovedkvarteret ble revet av rasende menneskemasser allerede i 1991 – og var et symbol på sovjetstatens fall). Hammer og sigd-symbolet er ikke uvanlig. Her heter det i 2009 fortsatt Karl Marx-gaten, Engels-gaten og ungkommunistenes gate.

Familien Rybak har ikke vært tilbake i Hviterussland siden midten av 1990-tallet, men Alexander har i flere intervjuer med hviterussiske aviser uttrykt at han gjerne vil komme og holde konserter. Myndighetene i Minsk sier at de ønsker ham hjertelig velkommen.

Og de har allerede «adoptert» Alexander. Nevnte president Lukasjenko har nemlig bestemt at 75 prosent av musikken som spilles på radio, skal være med hviterussiske artister. Alexander Rybak inngår nå i den nasjonale kvoten.

– Derfor spilles han mye på radio. Jeg synes det er en veldig fin melodi, sier Anja Sharkunova (24). Hun er superstjerne i Hviterussland og vi treffer henne etter en opptreden. Anja var med i den nasjonale Grand Prix-finalen, men må reise til Moskva som turist. Selv vil hun ikke kommentere hva som skjedde, men ryktene går om at «noen» hadde bestemt at hun ikke skulle vinne. Derimot er hun veldig klar på en ting:

– Jeg skal støtte Alexander i Moskva. Det tror jeg flesteparten av hviterussere vil gjøre.

– Hvordan vurderer du «Fairytale»?

– Det er ingen vanlig Grand Prix-melodi. Men den er utrolig iørefallende når du har hørt den et par ganger, sier Anja.

Journalist Tatjana Sajknovitj i Komsomolskaya Pravdas hviterussiske utgave håper og tror at Alexander Rybak vil vinne.

– Det vil være som en seier også for oss i Hviterussland. Vi føler at vi har vår andel i ham, smiler Tatjana og serverer oss te og lokal konfekt.

Hun har intervjuet ikke bare Alexander selv, men også mor og mormor foran finalen i Moskva. Tatjana viser oss et helsides intervju med hovedpersonen:

– Han sa at han var redd for at hviterussere ikke ville like ham, fordi han deltar for Norge. Men folk her skjønner jo det etter som han har tilbrakt mesteparten av sitt liv i Norge.

Tilbake i Gorkij parken treffer vi Dima på 16 som trener inn triks på rullebrettet sitt foran den voldsomme skulpturen av mannen som parken er oppkalt etter, forfatteren Maksim Gorkij.

– Oj, lekte Alexander Rybak i parken her i barndommen? Morsomt. Selvfølgelig skal jeg se på Melodi Grand Prix og selvfølgelig skal jeg heie på Alexander.

Hos bestemor dukker stadig flere minner opp mens vi rusler her blant karuseller og lekeapparater.

– Han var en «hvorfor?»-gutt, sier hun.

– Når jeg sa at noe var forbudt, så spurte han alltid hvorfor. Jeg måtte forklare det. Når jeg hadde fortalt ham årsaken, så var alt greit.

Bestemor tar en ny titt på barnebildene. Vi kommer til et bilde der Alexander viser at «så stor er jeg».

– Han ville alltid bli stor, minnes Zinaida.

Kanskje blir han størst i Moskva i morgen…

Det vil være som en seier også for oss i Hviterussland. Vi føler at vi har vår andel i ham. 
Journalist Tatjana Sjaknovitj