Alexander Rybak: sin egen kaospilot

Alexander Rybak har lært seg å håndtere depresjoner

Han opplever et evig tankekjør, kan plutselig bli deppa og smiler mindre enn før. Likevel har Alexander Rybak (31) aldri hatt det bedre.

Kilde: VG Publisert på VG+ 26.02.2018 – Oppdatert 02.03.2018. Publisert i VG papirutgave 3.3.2018.
Tekst  Lena Storvand. Foto: Gøran Bohlin
 
Noen timer til nå, så er det over. Da vil pannen plutselig kjennes så lett. Da vil tungsinnet erstattes med glede. Han vet det godt, det er sånn hver gang sjelen mørkner. Han vet aldri når lyset dempes, det er det som er så kjipt, at det liksom ikke er noen forklaring på det..

 
MINDRE SMIL: Men mer glede, det er fasiten for Alexander nå. Foto: Gøran Bohlin

Som i TV-programmet «Hver gang vi møtes». Han gledet seg veldig til å fremføre en sang, resultatet begeistret alle, ham selv inkludert. Og etterpå kunne han bli skikkelig deppa, uten å ane hvorfor.

Men en klem kan hjelpe. Varmen i omfavnelsen kan fjerne tankekjøret i noen små sekunder, være kickstarten på roligere pust. Og en uforklarlig, intens glede kan komme like brått som mørket. Kanskje på vei til en begravelse.

– Det høres jo helt psyko ut, men mitt velvære er gjerne på tross av. Det er i klinsj med resten av omverdenen, sier Alexander Rybak.

– Ofte er jeg glad når det regner, for da slipper jeg unna forventningene som følger med sol: «Kom, så tar vi noen reker på brygga». I regnet er det ikke noe press på meg, da blir jeg gjerne han blide, han som folk forventer at jeg er.

 

SKRITT FOR SKRITT: Det gjelder å ha troen på egne ideer, og realisere disse skritt for skritt, mener multikunstneren. Foto: Gøran Bohlin

«SKAM DEG, ALEXANDER»

Den de forventer, er han her: Den høyenergiske, klassisk skolerte, musikalske multikunstneren med det store smilet. Han som for ni år siden vant Eurovision Song Contest med «Fairytales» – og som neste helg gjør comeback i den norske Melodi Grand Prix-finalen i Oslo Spektrum.
MGP-COMEBACK: Neste uke står Alexander Rybak på scenen i MGP-finalen i Oslo Spektrum. Foto: Gøran Bohlin

Klart han er sugen på seier. Men den største drømmen er denne: Hvis tankekjøret går i hundre, og han likevel klarer å snakke hyggelig med sminkøren, tar seg tid til inspisienten, fokuserer på dem rundt seg, ja, faktisk koser seg på den musikalske festen som MGP egentlig er.

Å være her og nå er så enkelt når man er lett til sinns, men en stor prestasjon når du ikke er det.

Alexander skulle ønske han innimellom bare kunne føle, ikke tenke så innmari mye. Men av-og-på-bryteren i tankekjøret er ikke koblet slik. Og det hjelper ingenting at folk sier:

«Nå overtenker du. Du må ikke ødelegge dette ved å tenke så mye».

Tvert imot, da vokser skammen frem, han kan nesten føle seg slem som kjenner det på den måten: «Skam deg, Alexander, nå burde du være glad».

INDRE STYRKE: Alexander Rybak har lært seg å håndtere tankekjør og depresjoner på en annen måte enn han gjorde før. Foto: Gøran Bohlin
«Du hører at jeg stotrer litt av og til, og det er nok fordi jeg hele tiden har så mye på gang inni hodet mitt.»

Det er ikke noe nytt, han har hatt det sånn så lenge han kan huske. Unge Rybak hadde for eksempel ikke godt av å se Dagsrevyen. Det ble så ille at foreldrene – pianisten og fiolinisten fra Hviterussland – skjermet sønnen fra nyhetene til langt opp i tenårene.

For inntrykkene gikk i loop i toppetasjen. Tsunami. Sultkatastrofer. Krig. Så revet med av alle disse skjebnene, så fortvilet over sin egen maktesløshet, og så skamfull over at han på tross av vissheten om andres lidelse, likevel hadde egne bekymringer: «Hvordan skal det gå på den skolekonserten?»

Den følelsen slår fortsatt inn, akkurat her, akkurat nå:

– For jo mer jeg snakker om tankekjøret, og jo mer du skriver om det, så er det veldig viktig å si at jeg er fullt klar over at det er mange mennesker som faktisk er alvorlig syke, sier han.

– Jeg vant min første pris som 18-åring, overrakt av Ingvar Ambjørnsen. Jurybegrunnelsen var at jeg «fant på mye artige sprell». Det var tidenes selvtillitsboost for en sjenert ungdom. Foto: Privat

– Én ting er å slite med tankekjør, jeg vet det er småsaker i forhold til hvordan andre liv kan se ut. Men det betyr likevel ikke at du ikke skal ta dine egne problemer på alvor.

Også en manko på selvtillit presset seg frem med tankekjøret i tenårene.

– Følelsene lå i lag på lag på lag. Og jeg kjente veldig på at selv om jeg hadde forsøkt å hjelpe, om jeg så hadde startet en hjelpeorganisasjon, hadde jeg gitt opp halvveis. For jeg har en følelse av at musikk, det er alt jeg kan. Selvtilliten min er på musikken, egentlig, og that’s it.

VAR IKKE FØRSTEVALGET

Jeg har en klok og tålmodig far, som tok meg med på bryllup og gudstjenester i Nesodden kirke, hvor jeg kunne spille foran folk

Hele livet har han hørt det: Det er jo fiolin du kan, Alexander. Og han begynte tidlig å forberede seg på suksess: Øvde på å skrive autografer, hadde fått med seg at Arve Tellefsen delte ut slike.

Men han tok ikke stor plass på andre arenaer. Fotballbanen, for eksempel. Det tok ett år før de andre elevene på Nesoddtangen barneskole valgte ham til laget, før de skjønte at han faktisk var en god forsvarsspiller. Han avfant seg fort med at han ikke var førstevalget.

– Jeg forsto raskt at fela imponerte damene mindre enn gitar, særlig på leirskole osv. Så da slengte jeg meg raskt på boyband-trenden og lærte gitar. Foto: Privat

– Jeg har egentlig aldri stått noe særlig opp for meg selv. Jeg kunne ofte reagere på vegne av andre når jeg så at de ble bøllet med. Jeg følte meg ikke sterk nok til å gripe inn selv, men meldte fort ifra til læreren: «Nå er det noen som blir dynket her, og det tror jeg ikke de synes er så hyggelig». Men å hevde meg selv, det burde jeg vært litt bedre på, egentlig.

I dag er det ikke så farlig, synes han. For det har skjedd noe med Alexander de seneste årene. Gjennom masse grubling har han funnet en indre styrke, har jobbet med å skru alt tankekjøret over til noe konstruktivt. Han vet at ikke alle kan forstå ham uansett, samme hvor hardt han prøver. Samtidig har det hjulpet å åpne opp litt: Tidligere kunne han for eksempel bli stresset hvis folk oppfattet ham som distré.

– Jeg har lært å ta det med humor og gjøre det beste ut av det. Nå sier jeg at jeg er distré, men at folk ikke skal ta det personlig. Jeg er slik fordi jeg tenker på tre ting mens jeg snakker. Du hører at jeg stotrer litt av og til, og det er nok fordi jeg hele tiden har så mye på gang inni hodet mitt.

Innimellom har noen ønsket å utrede. Ikke foreldrene, men personer innen skolesystemet. Ingen har definert det som et problem, men har gjerne spurt: «Har du det litt sånn? Eller sånn?». Men Alexander har ikke lyst til «å få en diagnose på det, eller noe sånt».

– Da ville jeg jo tenke: «Å ja, jeg har jo dét og dét og dét, jeg». Nei, jeg liker heller å tenke at jeg er distré. Jeg tenker «live and let live».

LØKKESKRIFT SOM TREÅRING

– Den største gleden jeg har fått i mitt liv, er følelsen av å bli elsket av mamma Natalia og pappa Igor. De tok meg alltid på alvor. Foto: Privat

Lille Aljaksandr Igaravitsj Rybak i kilent svev mellom foreldrene. Hans små hender i deres. Slik er hans første minne, han vet ikke om det er fra Norge eller Hviterussland. Fire år gammel flyttet han og moren til Nesodden, hvor faren hadde etablert seg etter at han hoppet av fra Sovjetunionen noen år tidligere.

I Hviterussland delte de en 40 kvadratmeter liten leilighet med Alexanders farmor og en annen familie. Både farmor og mormor bor der fortsatt. Han besøkte farmoren for noen uker siden. Hun er 93 år, bor sammen med søsteren sin og elsker å fortelle Alexander hvor flink han var til å lese skiltene på T-banen. Da han var tre år, hadde han allerede lært løkkeskrift og skrevet sin første sang.

Du kan ikke vente på en ulykke for at du skal bli glad igjen. Så hver dag kjenner jeg etter: «Er jeg ulykkelig? Nei. Ok, da har jeg det bra».

Hvordan bakgrunnen har preget ham, er vanskelig for Alexander å vite. Han har ikke noe å sammenligne med.

– Men vi jo har den mollen i Russland. I Norge har vi mye som går i dur. Her er det litt sånn, at ok, «selv om vi har det litt vondt, så skinner solen». Eller «det regner, men jeg har det bra likevel». Det er norsk spirit. I Russland er det omvendt: «Selv om jeg er glad, så er det dessverre regn».

Før lette han veldig etter selve lykkefølelsen. I «Fairytales»-perioden, fra 2009, turnerte han Europa rundt og tenkte: Lykken må jo være et eller annet sted. Nå stresser han ikke lenger med det.

– Jeg er mye mer rolig. Jeg føler at jeg kan lete etter lykke hele livet, men det finnes jo så mange andre små, fine ting. Og jeg har funnet ut at fraværet av ulykke er en stor glede. Fravær av krangling med dem du er glad i – for det gjør jo fryktelig vondt de gangene det skjer. Fravær av å kaste opp, for det er så grusomt, sier han.

– Det kan være at du trenger en skikkelig dårlig dag for å skjønne at de vanlige dagene er ganske gode. Men du kan ikke vente på en ulykke for at du skal bli glad igjen. Så hver dag kjenner jeg etter: «Er jeg ulykkelig? Nei. Ok, da har jeg det bra».Det har vært en lang reise. For syv-åtte år siden syntes Alexander det var vanskelig å forstå seg på mange mennesker. Han trodde poenget var å hige etter noe stort, være best, for hva var vitsen hvis det ikke ble dritbra?

LARGER-THAN-LIFE-ØYEBLIKK

Jeg skjønte straks hva man måtte ha på seg for å gli inn i Moskva-gjengen, da jeg var på turne med orkester i Russland. Foto: Privat

Musikalske seminar for unger, for eksempel, var da bortkastet hvis den påfølgende konserten ikke ble fantastisk. Han kunne ikke begripe hvorfor så mange tok det med ro. Hadde de ikke en ambisjon i livet? Han ble helt utmattet av det.

Samtidig studerte han kolleger. Elisabeth Andreassen, som han ser sånn opp til, hun var så hyggelig og avslappet mellom opptredener, det virket som om hun koste seg skikkelig. Og Barrat Due-kompis Didrik Solli-Tangen, ja, han kunne jo plutselig begynne å snakke om biler med Alexander. Riktignok er han fra Porsgrunn, men de skulle jo holde konsert!

– Sakte, men sikkert, så jeg dette: Det var jo ikke jeg som hadde forstått noe de ikke hadde skjønt. Det var omvendt, sier Alexander.

 

– Cindy var min trofaste venn gjennom hele oppveksten. Jeg sier «trofast», fordi hun måtte lide seg gjennom mye felegnikking. Foto: Privat

– Det er flott å ha sånne larger-than-life-øyeblikk, og på scenen forsøker jeg alltid å gjøre noe spesielt. Men jeg innså at mesteparten av livet ikke er det som skjer på scenen. Det viktige er hvordan du har det underveis, det mellommenneskelige. Livet er mer det som skjer mens du tar oppvasken. Da gjelder det å huske noe hyggelig fra disse øyeblikkene, sier han.

MØTTES PÅ TINDER

Alexander og Julie elsker å reise til USA. Her er paret på toppen av Empire State Building.

De hverdagslige oppvaskene deler han gjerne med kjæresten, den grafiske designeren Julie Gaarud Holm (23). De har vært sammen siden 2016 og møttes på sjekkeappen Tinder, hvor Alexander hadde profil i mange år.

Det var det mange som ikke forsto: Da han matchet med noen, rakk han ofte bare å se slike meldinger: «Hahaha, som om du virkelig er Alexander Rybak! Get a life!».

– Og så slettet de meg. Hahaha!

Han er ikke særlig opptatt av fortidens casanova- eller «håpløst forelsket»-image. Synes bare han har vært heldig med kjærligheten. Nå er det de sterke følelsene for Julie som betyr noe, han husker knapt hvilket forhold han hadde til kjærlighet før han traff henne. Han fant en virkelig sjelevenn – på Tinder.

Det var Julie som ivret for kontakt, Alexander hadde sansen for den offensive holdningen.

– Kjærlighet er å finne noen som snakker samme melodi som meg. En sjelevenn er en som forstår alle lydene dine, enten det er furting eller latter, det trengs ikke så mange ord. Når vi begge er skikkelig trøtte og slitne, bruker vi mange flere ord for å forklare oss.

De har hver sin leilighet i Oslo, han på Aker Brygge. Det tok ikke lang tid fra de var blitt sammen til han sa: «Nå må jeg ha to dager for meg selv». Kanskje skulle han øve uten å forholde seg til noen andre i rommet. Muligens spille et TV-spill som bare han liker («jeg har rundet Mario Galaxy, kommet til 2. divisjon i FIFA»).

Det var null stress, Julie forsto; fint å gi hverandre rom til egne greier. Sånn har de det fortsatt. De kan ha atskilte dager med savn og lengsel, eller samvær døgnet rundt i ukevis. Begge deler er fint.

At forholdet til Julie også har gitt ham en boost i karrieren, kom som en kul overraskelse.

«Men etter hvert brukte jeg energien min annerledes: Til å lytte istedenfor å smile. Før kunne jeg være utslitt etter å ha smilt hele dagen, nå ender kvelden ofte i et smil.»

En av de største testene  for en attraktiv musiker er kanskje det å få seg kjæreste. Det blir en sjekk på om fansen faktisk synes de musikalske prosjektene er spennende.

Tross ny sivilstatus beholdt Alexander omtrent like mange følgere på YouTube og Instagram, hvor han promoterer musikken sin. Sosiale medier har reddet karrieren. Alexander gir ikke ut noen album, men én og én sang. Da han forsto at fansen er trofast, kunne han gi litt slipp på den kommerse tankegangen. Han trenger ikke fundere på om han skal vise bicepsen i en video, det går også greit uten. Han er friere. Dessuten skriver han mer om glede, har faktisk vært mer positiv og glad i mange år nå.

Så hvorfor smiler han mindre? Han vet ikke helt, men tror det henger sammen med at han lytter mer.

– Vi er lært opp til at et smil kan forandre livet. Smil, så smiler verden tilbake. Jeg fikk høre at «du er så flott, du smiler hele tiden». Det ble en sånn sirkel: «Kult, det er dét folk liker ved meg». Men etter hvert brukte jeg energien min annerledes: Til å lytte istedenfor å smile. Før kunne jeg være utslitt etter å ha smilt hele dagen, nå ender kvelden ofte i et smil.

Men så kommer natten. Mobilfri time før sovetid. Kanskje en stille tur ut på verandaen, bare sitte der i mørket. Bok på soverommet. Blokk og blyant ved siden av sengen, for å skrive tankene ut av hodet. Noen ganger renner det ut et helt kapittel til barneboken han holder på med, nummer to i rekken. Andre ganger kommer deler av en sang.

– Jeg har lært meg å skrive ned alt jeg har i hodet. Det er også viktig i den sangen jeg skal synge i MGP-finalen, «That’s How You Write A Song»: En oppfordring til at folk skal skrive ned ideene de har og jobbe bit for bit. Det hjalp voldsomt for meg: Troen på å ta det første skrittet i en idé, istedenfor bare å tenke på det og ikke ane hvor du skal begynne. Mange tenker at deres idé ikke er bra nok, for det er jo ikke sånn alle andre tenker. Men det er motsatt: Det er kjempeviktig å oppmuntre alle de rare ideene. Jeg vet det, for jeg får slike hele tiden.

DÅRLIG IMMUNFORSVAR

I teorien tar det to minutter å gå fra leiligheten til butikken. I praksis tar det minst tre-fire selfies med fans. Før trodde Alexander at synet av ham – ubarbert, hostende, og med hetten ekstra langt frem – var litt avskrekkende. Men tvert imot. Det er gjerne da de mest frimodige tar kontakt: «Er ikke du han derre..?»

– Jeg liker ikke å utsette ting, så jeg lar ikke være å gå ut for å handle. Jeg sier heller til meg selv: «Ok, det kan hende du har mange tanker og er tungsinnet i dag og sånn … Du skal ikke prøve å skjule tilstanden din, men du kan likevel være imøtekommende med folk». Så får de tåle at jeg ikke har det bredeste smilet. Jeg har lært å ta ting med mye mer ro og humor, gidder ikke ha det derre perfekte imaget hele tiden.

Han kan ha lag på lag med varmt tøy, men hutrer likevel. Fryser ofte og blir ofte syk etter travle perioder. Aner ikke hvor mange ferier som aldri er blitt noe av fordi han har ligget rett ut i sengen, dypt under dynen. Drømmer om en pille som kan fikse det dårlige immunforsvaret, så i alle fall 90 prosent av ferieplanene kan realiseres, ikke bare 40.

«Jeg kan ikke få alle til å forstå meg uansett. Det nytter ikke å prøve engang.»

Legene har sagt at kulden i kroppen kan skyldes hans intense varme i prestasjonsøktene. At kroppen kompenserer: Når den har vært så overopphetet, blir den cold as ice resten av uken.

– Legene sier det er en sunn reaksjon, men jeg føler ikke at det er sunt, sier Alexander.

Mønsteret er blitt så tydelig at han har lært seg å planlegge etter det: Intens jobbing, så rom for en uke hvor han kanskje ikke klarer å komme seg ut av sengen, deretter en uke hvor legene skal forsøke å finne ut hva som feiler ham, vente på at de ikke skjønner hva det er – og til slutt ferie.

ØNSKER SEG POKERANSIKT

Andre mønstre kjenner han også godt igjen: På de dårlige dagene, de hvor han ikke klarer å forklare seg selv, kan han bli sur på andre – mens han egentlig er han sur på seg selv.

På dagene hvor andre er ansvarlig for at ting går galt, blir han bare ekstra blid og glad. På dagene hvor han strengt tatt har surret det til selv, kan han bli urettmessig mot andre. Kanskje ikke så tydelig, men det er noe der likevel, i smilet, blikket og stemmen.

 SANSENE 
  • Ser på:– Disney-filmer. De vekker barnet i meg.
  • Hører på:– Mennesker med erfaring.
  • Smaker på: – Kaker. Litt for mange.
  • Kjenner på: – Fravær av ulykke.

Noen ganger skulle han ønske han var utstyrt med et bedre pokeransikt. Likevel synes han det er best å være den ekte utgaven av Alexander Rybak.

– Jeg kan ikke få alle til å forstå meg uansett. Det nytter ikke å prøve engang. Jeg må stå for det jeg sier og gjør. Så lenge ingen blir såret, er jeg fornøyd.

 LIVSKURVEN

LIVET TIL NÅ: – Det gikk helt bra til jeg ble kjent, da skjønte jeg at det var veldig mange formater som krevdes av meg, så sterke forventninger om at jeg skulle gå opptråkkede veier. Da ble jeg nedfor.

Men etter hvert skjønte jeg at det er lov å si nei til ting, og at du kan styre livet ditt selv, og at smilet ikke alltid trenger å komme fra munnvikene, men fra hjertet.

Så nå er kurven blitt til en smiley. Jeg er på rett kjøl igjen. 

ALENE: Øving og atter øving hjemme i leiligheten på Aker Brygge, hvor to digre legoprojekter – som han bygget for lenge siden – dominerer spisebordet. Alle de bittesmå bitene i det store prosjektet var akkurat noe for Alexander

Dette innlegget er også tilgjengelig på English و Русский.