Alexander i farta. Intervju i «Orkesterforum» Nr.1, 22. mars 2010

 Orkesterforum har  fått en eksklusiv  intervju-avtale med Alexander Rybak. Etter noen dager med telefoner og mail  frem og tilbake, kommer endelig beskjeden vi har håpet på fra promotor Simen Eidsvåg: «Alexander ringer deg i kveld kl  18 – OK?»
Klart det er OK.

«Orkesterforum» er medlemsblad for De Unges Orkesterforbund og Norske Symfoniorkestres Landsforbund.

Originalmagasinet HER, Intervjuet med Alexander Rybak er på side  8-9.  Tekst: Kari Saanum

Kl 20 har vi nesten gitt opp. Tenker at plateinnspillingen i Malmø sikkert har tatt lengre tid enn beregnet. At Alexander sikkert er sliten. For sliten. Eller kanskje han har gått for å spise middag, og glemt alt sammen? Da ringer telefonen.

 – Hallo? sier vi.

– Hallo, det er Alexander, sier Alexander.

Han høres grei ut. Nesten litt sjenert. Og ihvertfall ikke sur eller blærete, selv om han er veldig kjent.

– Hei Alexander! sier vi. – Hvor er du?

– Jeg er på vei ut av flyet, sier Alexander.

Og så blir det stille. Det vil si – vi hører at Alexander snakker,  men det er ikke til oss. – Takk for turen, sier Alexander til flyvertinnen.

– Ha en god dag, sier hun.

– Ha en god dag, du og, svarer Alexander.

Vi spør ikke, men tenker: Hvor mange mennesker har Alexander Rybak møtt det siste året? Tar han seg tid til å hilse på alle, er det mulig?

– Går du, står du, kan du sette deg ned? spør vi.

Et øyeblikk hører vi han nøler i telefonen.

Så sier han:
– Akkurat nå er jeg i rulletrappa…

Akkurat. Da blir det sånn. Et i-farta-intervju med Alexander Rybak. Går det bra for ham, så skal det alltids gå for oss.

SOMMERPLATE

– Du har vært og spilt inn plate i Malmø? spør vi mens vi hører Alexander trave avgårde.

– Ja, deler av den ihvertfall.

Når kommer den?

– Forhåpentligvis før sommeren. Når jeg skulle lage plate, måtte det bli en sommerplate. De albumene jeg har et forhold til, er de jeg hørte på i sommerferien. Da har man tid.

Har du laget musikken selv?

– Ja absolutt, ihvertfall mesteparten. Og så har jeg funnet noen veldig bra cover-låter. Jeg har egentlig for mange sanger allerede, men  jeg insisterer likevel på å ha med cover-låtene.

ORKESTER ER MORSOMT!

Du har jo inspirert mange barn og unge til å ville spille fiolin.

– Ja, det er jeg glad for! Selv om det ikke akkurat var klassisk jeg slo igjennom med, så er det viktig å ha en klassisk bakgrunn. Mange av barna kommer sannsynligvis til å spille i et orkester før eller senere. Det håper jeg de gjør!

– Jeg er en av de sjeldne som ikke klarer å ha glede av kammermusikk. Orkester er mye morsommere, for der er  det så mange involvert. Man er virkelig skjerpa, man føler energien, etterhvert blir man en felles organisme. Når mange i orkesteret er skjerpa, så er det vanskelig å være bråkebøtte. Samtidig så er det sånn at når det nærmer seg de siste 15-20 minuttene og noen begynner å hviske-tiske, så begynner jo alle. Og det er jo litt kult.

Du har jo spilt i flere orkestre. Er det morsomst å være solist eller å spille i orkester?

I konsert er det morsommere å være solist. Men på øvinger er  det jo desidert mye morsommere å være i orkester.

ORKESTERSPILL GJØR DEG SOSIAL

– Har det hjulpet deg å være i orkester når du møter så mye folk som du gjør nå? spør vi.
Dette spørsmålet er kanskje litt merkelig for folk som ikke har spilt i orkester selv, men Alexander skjønner med en gang hva det handler om.

– Ja, absolutt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men det har hjulpet meg. Man skjerper sansene og sjekker hva man kan  hjelpe til med. I orkester tenker man for eksempel «kanskje jeg skal spille lavt fordi de andre spiller lavt». Man har sånn gruppeklang.

– På samme måte er det hvis man er ombord på et fly og treffer noen. Man har lyst til å være på deres nivå. Man har ikke lyst til å være den som ikke snakker mens de andre snakker. Men man vil heller ikke være den som forstyrrer hele flyet og gjør de to andre veldig flaue.

LÆRER PÅ ORKESTERKURS

Du har jo vært lærer selv, bla. i fjor, på sommerkurset i Ålesund.

– Ja! Jeg har også hatt en liten Masterclass i Mo i Rana. Som også hjalp meg. Jeg syntes det var veldig gøy. Jeg syntes det var ekstra lett å være lærer for folk som ikke spiller fiolin. Det var i hvert fall bra å begynne med det som lærer – å ha elever som ikke spiller instrumentet ditt. Da kan man ikke si noe teknisk til dem. Da må  man begynne å tenke logisk istedet. Hvis det for eksempel var en oboist som krøkte seg litt for mye sammen i ryggen, så sa jeg bare:  Hev brystkassa litt lenger opp. Eller helt andre ting. Kom med koreografiforslag for eksempel.

Hva er viktig når du underviser i orkester?

Det var viktig å passe på å ikke hele tiden vise fram de beste. Ha øyekontakt med alle. Av og til bruke noen som ikke er på det beste nivået og vise fram dem. Vise når de gjorde det bra. Sånn at alle følte seg involvert.

HVA ER EN GOD LÆRER

Så hva er en god lærer? Hvilken lærer har betydd mest for deg?

– Det er Geir Inge Lotsberg. Uten tvil. Han behandler elevene sine individuelt. Han har ikke en skole han går etter. Skoler er veldig farlig. Særlig uerfarne lærere gjør det ofte sånn. De har skjønt noen  triks, og så bruker de triksene på alle.

Mens Geir Inge Lotsberg er flink til å se eleven?

– Ja. Det er en av grunnene til at eldre lærere ofte fungerer bedre.
Når det gjelder meg selv, er ikke jeg en type lærer eller coach som hadde klart å sette en plan og så kjøre et løp for en elev i to år fremover. Det er et stort ansvar, og så mye som jeg har å gjøre nå, ville jeg ikke klart det. Når jeg holder orkesterkurs blir det noe annet. Det er jo bare gøy!

Tar du fremdeles timer hos Geir Inge Lotsberg?

Nei, men jeg håper å gjøre det igjen snart. Jeg har ikke øvd på en  god stund.

Å ØVE TIL DØDE

Øver du fremdeles?

– Nei, nei. Før så øvde jeg kanskje to timer hver dag. Da jeg var liten. Veldig liten.

Ikke mer?

– Nei, sannsynligvis ikke. Jeg øvde kun når jeg var skjerpa i hodet. Det med øving er litt overvurdert. Det er sjelden man har program til 3-4 timers øving. Når jeg hadde nye sanger å lære, brukte jeg gjerne 4-5 timer hver dag, for det syntes jeg var spennende! Men jeg har aldri skjønt vitsen med å øve til døde når man kan  hele repertoaret sitt. Da er det bedre å bruke en halvtime hver dag,  synes jeg.

Begge foreldrene dine er jo musikere. Lot de deg selv få bestemme hvor mye du skulle øve da du var liten?

Alexander ler hjertelig.

– Nei, nei, å nei, nei! sier han.  – De skulle bestemme. Det er den russiske kulturen, barn vet ikke så mye. Men man har noe å lære  både av den russiske kulturen og den norske kulturen der barn bare skal eksperimentere og leke seg fram. Det er to motpoler som man gjerne kan kombinere. Det er veldig dumt hvis alle skal bare være veldig strenge og autoritære, uten å være kompiser med barna.

– Men det er like dumt sånn som det er her i Norge, i både barnehagen og skolen. Det er jo ikke noe lærdom der. Det går faktisk fint an å kombinere de to måtene, og det tror jeg faktisk foreldrene mine gjorde. De ble sjokkert over hvor bra barn fikk lov til å ha det I Norge. Selv om de ikke fulgte med på moten med en gang, da, og var litt russiske og strenge.

Hvor gammel var du da de lot deg få slippe løs på egen hånd?

– Altså,  når man går på norsk skole, så lærer man seg jo etter hvert at man har kontroll over sitt eget liv. Men foreldrene mine var veldig flinke til å gi meg en illusjon om at jeg styrte livet mitt selv! ler Alexander.

Orkester

FLINKE INNVANDRERBARN

Undersøkelser viser at barn av innvandrere ofte når langt i musikalsk sammenheng i forhold til etnisk norske barn. Hva tenker du om dette? Du har kanskje lagt merke til dette selv?

– Det er jo en mye sterkere disiplin. Det man er veldig flinke på i Norge, er at man gjør alt med et smil. Man er mer inkluderende mot alle når man er artist. Til gjengjeld er man ikke så god (ler). Man har ikke så mye basis.

– Det er ikke så viktig med nivå her i Norge. Det begynner man jo først å bry seg om når man er 18-19 år, og da er det jo for sent.

– I hvert fall når det gjelder instrument. Dessverre. Mange prøver å argumentere mot dette og snakker om folk som begynner å spille når de er 25 år. Men det er bare tull. Det går ikke på det fysiske. Det går alltid an å lære hvis man har den rette kroppsbyggingen osv.

– Men det er mange porter i hjernen som lukker seg når man er 4-5 år, og så er det noen som lukker seg når man er 7-8 år. Det man har lært til da, blir basisen din resten av livet. Det er veldig viktig at foreldre ikke blir overengasjerte og ambisiøse overfor en femtenåring som aldri har rørt et instrument. Når de plutselig bestemmer seg for å piske ham til han er kjempeflink, blir det bare tull.

JANTELOVEN EN BARNEREGLE

– Mange starter med Janteloven altfor sent, sier Alexander ivrig.

– Janteloven skal man jo lære når man er liten.

Hva? Nå er vi plutselig ikke sikre på om vi har hørt riktig.

Janteloven er jo et skjellsord I Norge. Har Alexander misforstått?

– Janteloven handler jo om at man ikke skal tro man er noe… prøver vi.

– I Russland lærer man jo ikke det, sier Alexander. – I Russland er jo alle skikkelig blærete. Der har man ikkke Janteloven. Men i Norge tyr man til sånne harde midler. Lærer barna at dere skal ikke tro dere er noe.

– ?

– Men etterhvert sier jo lærerne at dere må ta Janteloven med en klype salt. Det er mange voksne som praktiserer Janteloven. Men da blir det feil. Janteloven bør være en barneregle det.

Det begynner å bli på tide å slutte merker vi. Alexander har i løpet av intervjuet fått satt seg ned høres det ut som, og han svarer tålmodig. Nå forteller han at han er på vei et annet sted.
Vi rekker likevel å høre litt om de to filmene han har medvirket i, og at han syntes det var gøy å dubbe animasjonsfilmen han nettopp har lagt stemme til.

Vi får også vite at Alexander har en hund som heter Cindy. Hva slags hund det var, fikk vi ikke med oss. Men akkurat det kan vi vel få vite en annen gang.

– Takk for i dag, sier Alexander.

– Takk for i dag og ha det bra, sier vi.

Det har vært spennende og morsomt å få prate med Alexander Rybak. Nå vet vi litt mer om grunnlaget for det livet han lever som musiker i farta!

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *